Stadig eldre, men like klok...?!

Du var klippen, og styrken og verdigheten selv
Ditt mektige mot var som solen.
Du bar oss i omsorg og favnet oss vel,
Så sikkert og spenstig som folen.

Din ungdom gikk aldri seg vill for vårt øye,
Av elde du lot deg aldri merke.
Men en dag måtte kroppen deg dog fortøye,
For de fysiske smerter ble for sterke.

En viljesterk kvinne kan ikke mer stå,
Og din stemme har døden latt kue.
Det vakreste hår er helt uten glans nå,
Men din kraft våker bak neste regnbue.

Et vakkert hjerte har opphørt å slå,
din videre ferd er et minne.
Som vi bærer i brystet og lar kjærlighet rå,
der du lever med oss i sinnet.

I kjærlighet, Kristine.

Til Jan.

Hvor fins du nå? Nå som du bare er minner i en bilderamme, solvarme fornemmelser av udødelig kjærlighet i mitt sinn, som frosset og forduftet en god stund før det ble din siste vinter. Dagen før valentinsdagen ble din siste. Noen få timer inn i opptakten til den store kjærlighetsdagen så pustet du ikke lenger. 

Hvor er du nå? 

Jeg kjente at du strøk meg på skulderen for noen uker siden. Du satt på vinden, og grep meg i høyre overarm. Ånden din fikk ikke skikkelig tak, så du ble bare et streif over ryggsøylen mot nakken. Jeg skvatt først, før jeg fornemmet ditt vage nærvær. Så snudde jeg meg forsiktig og hvisket:

"Hei Jan. Jeg savner deg også...." 

inn i den kalde, grå vintervinden. Du gled vekk fra meg, skyldtynget av anerkjennelsen min og ble borte.

Jeg var kald i flere dager etterpå. Kjente etter om du fortsatt var der og mintes sommervarmen fra huden din da vi var kjærester. Du glødet. Det var som om du satte deg i solen og ladet deg opp som et solcellepanel. Du pleide å sitte å vente på meg på en uteservering, eller hente meg med båten når jeg var ferdig på jobb; alltid samme replikk. 

"Hei pus! Jeg har spart quizen til oss." 

Og så satt vi der, hånd i hånd, to lykkelige, pulserende hjerter som aldri så for oss at vi skulle være uenige om noe som helst. Vi druknet i hverandres blikk og ble gjort narr av når vi var ute fordi vi aldri kunne sitte uten å holde på hverandre. Livet var aldri vakrere. Vi tilhørte hverandre og livets enkelhet; vi skulle gifte oss på en strand i Kambodsja. 

Nå har du snart vært død i et år. Og det er mye lenger siden vi så hverandre. Nest siste gangen jeg så deg i live var på Kongen Marina. Jeg sto på dekk på seilbåten min, omkranset av venner, idet vi la til, og der sto du plutselig på brygga. Barføtt og alene. Du ventet kanskje på noen? 

Blikket ditt brant hull i sjelen min idet jeg gikk ned i cockpiten og overlot tankingen til de andre. Blikket ditt brant gjennom glassfiberskroget. Det brant seg inn i øynene mine da de påtatt hånlig møtte dine på vei ut fra kai. Jeg svelget tårene og lot som om jeg var uaffisert og hoverende. Alle vennene mine var enige med meg om at det var et "perfekt post-brudd-møte". Hjertet mitt var ikke lenger i kroppen; det lå igjen på bryggen.

Hvor er du nå, villhjertet mitt? Ute og stjeler nye hjerter? 

Du fins! Du lever i et lite kammer dypt inne i mitt skjøre hjerte. Der bor noen deler av deg som ingen andre enn jeg vet om og kjenner. Slik puster du med meg hver eneste dag. Slik bærer jeg deg med videre, inn mot evigheten selv om du ikke er med oss som jordisk, vandrende vesen lenger. 

Evig eies kun det tapte og evig er du min.

Fra hele kloden kommer det kondolanser. Hilsener. Bekymrede meldinger. 'Har alt gått bra med deg og dine?' Og den feige lettelsen som får meg til å føle meg så ufattelig heldig når jeg kan svare:  'Alt er bra med oss! Hva med dere?! Har alle klart seg?!' Bekreftende svar og intense alvorsklemmer mellom venner; taus gjensynsglede i familier. Sorg. Skam over lettelsen. Og dyp, hjerteskjærende medfølelse for de som ikke var like heldige. 


PÅ tirsdag var jeg nok en gang nede på Stortorvet for å se på blomsterhavet og for å ta inn virkeligheten. Dette er min by! Min barndoms lekeplass! Min datters fremtid! Kvalmen og tårene veller opp i meg, og jeg venter på å få våkne fra marerittet. Lukten av blomster som tørker ut i solen minner meg om hvor utrolig sårbart og forgjengelig livet er. At det kan være mulig..? Jeg vet det er slik, men jeg kan ikke fatte..! Har det virkelig skjedd? En bombe bare hundre meter herfra? Ihjelskutte ungdommer? Hvordan kan det være sant?!


Hverdagen sniker seg innpå, trikkens sinna tute-signal tilkjennegir at livet ubønnhørlig går videre. Kjæresterpar i parken. Øldrikkende venner på uterestauranter. Gretne parkeringsvakter som svetter i sommervarmen. Kaklende Japanere med Nikon rundt halsen. Trendy down-town-businiss-babes som sprader opp Karl Johan i Prada og Dior. Knusktørre Hard-Rock-burgere som spises av litt baktunge bønder i byen. Arrogante Tigerstadsfolk i diesel-pustende Oslo-mobiler. Rammet inn av det norske flagget, lett blafrende over universitetsplassen. På halv stang.


Norge er et land i sorg. Sorgen tilhører oss alle. Men det er ikke alle som kan ta stegene hjem til familie og forankring. Noen av oss møter øredøvende stillhet. Manglende fottrinn i gangen. En tom seng. En middagstallerken mindre på bordet. Det aller største tapet et menneske kan lide. Og noen av oss har opplevelser og tanker som selv om mange, mange år fortsatt vil prege, for ikke å si ødelegge livene deres for alltid. 

Vi andre som tross alt ikke er personlig berørt av sorgen må ikke glemme at selv om tusenvis av mennesker er tilstede for ofre og pårørende i DAG, så er det tusenvis av dager de skal klare å takle uten sine kjære som ble frarøvet livet i den forferdelige terrorhandlingen tjueandre juli tjue-elleve.

Da må fellesskapet Jens Stoltenberg snakket så varmt om i begravelsene virkelig favne bredt, raust og over tid. Som Nordahl Griegh skrev: 'Vi er så få her i landet; hver fallen er bror eller venn.'

Dette er Mitt Lille Land og sorgen angår meg! 


Til alle som mistet de kjæreste i verden: vi gråter så inderlig med dere!!!

Til dere som ble frarøvet livet:  vi bærer dere med oss videre, og skal ikke la deres offer være forgjeves!!!

Til alle oss andre: vi må favne de vi elsker! Ta vare på øyeblikkene! Ikke ta noe for gitt! Plutselig er livet over; i et ørlite øyeblikk kan alt være forandret. La oss stå side om side og sverge på at vi skal aldri, aldri glemme!!!

Det er nå over 4 måneder siden jeg tok fatt i en bloggtanke. 4 mnd og 1 dag, for å være nøyaktig. Tiden stoppet litt opp da jeg mottok budskapet om at min tidligere så nære, kjære hadde svevd opp til åndene. Det var dager for sorg. Ettertanke. Savn. Gode minner. Endelig punktum.  
 
Og så skjedde det mest overveldende av ting: jeg ble mamma. Til et bittelite nurk med firkantet verandaleppe og stor, rar boksernese. Og skjeve øyne på siden av hodet som gjorde at hun lignet litt på en hai. Og på noen korte minutter var hun var det kjæreste jeg noensinne hadde hatt.

Alle sier at all fødselssmerte er glemt idet man holder dette vesenet i armene sine, og  det er mulig jeg er litt pysete, but I would beg to differ...! Men i dette skjæringspunktet mellom død og nytt liv kunne jeg aldri tenkt meg å ikke gått gjennom de over 40 timene med smertehelvete; det er bare det at jeg neste gang skal være smart nok til å ha lindrende midler for hånden allerede ved tredje ri...!!! 

Alle sier at det skjer noe med en når man blir mor. Sikkert far også, men jeg opplever et ekstremt sterkt bånd til det som plutselig er den eneste meningen med livet: å ta vare på datteren min. Selvsagt er det ikke udelt eller for alltid slik. Hverdagen kommer forsiktig og man blir tøffere, modigere, mer robust. Og den lille Snurken som nettopp bare veide en drøy melpose, begynner å bli til et menneske med personlighet, tyngre enn 2 vinkartonger + en smørpakke, med vilje og søt, tykk, myk bleierumpe. Og mamma'n begynner å eksistere ikke bare for babyen, men for seg selv igjen også. 

Nå skal jeg ikke påstå at jeg ikke fortsatt er svimeslått av hormoner og ammetåke, men jeg ser konturene av voksne behov borte i periferien. Som i dag, feks, laget jeg en cæcarsalat-dressing fra bunnen. Pisket inn tynn oljestråle og alltingen. Og den ble gul og lekker og tyknet som den skulle, og den tidligere partykonsulenten (jeg altså) kunne henrykt sette perlende vinflaske og kondenserende vannkaraffel på min hvite, nyklorede damaskduk. Og gledesstrålende betrakte tente lys, mitt velstelte (endelig!) speilbilde og en ryddig leilighet med en pludrende baby på armen. La gjestene komme!!! 

Nuvel; kanskje har noe av min tid med House MD blitt byttet ut med Fantorangen, men når bordet er ryddet, baby har fått tørr bleie og CK-pysjamas, kveldens melkerasjon og kos med nattasang, så sitter mamma'n i sofaen og snuser på et glass Ripasso, nipper til Dr. House og nyter litt voksentid. Ikke fordi det ikke er et helt fantastisk mirakel å få lov til å ha et barn, men fordi man trenger litt ladetid for å prosessere alle inntrykk. For å kunne være BÅDE et bra menneske OG en bra mamma.

En jeg kjenner sa rett etter jeg hadde blitt mor: 'Nå må du ikke la bloggen din bli en ren mamma-blogg, da!' og jeg tror jeg etter en litt irritert mail-korrespondanse tidligere i dag med nok en overmodig og misforstått kar, med sikkerhet og overbevisning kan si at det fins mer materiale der ute som IKKE er mor/baby-relatert...!

Og med dette ønsker jeg meg selv velkommen inn i tastaturets verden igjen, og kan begeistret si som Ole Brum: "Jatakk, begge deler!"


Med vennlig hilsen Kristine, Kuraff-entusiast.

Til Jan.

Jeg kjenner hender på armene mine og rundt halsen og haler meg ut av en seig, drømmeaktig tilstand.

....han ble funnet omkommet....
....natt til søndag ved båten....
....druknet, klarte ikke å komme seg opp....
....fant ham på mandag....

Verden stoppet ikke opp selv om hjertet hans sluttet å slå. Hvor lenge lå han alene i det mørke, iskalde vannet før han ikke lenger var bevisst denne verden og ble slukt av det våte saltødet? Hvem ropte han på? Hvor flagret hans siste tanke?

Han elsket havet! Eller, sjøen, som han pleide å si. 'Ringte bare for å høre om du ville være med på sjøen..!' Han passet perfekt bak roret på en båt: aldri var det vel et element som var bedre skapt for en mann enn havet og båtlivet for Jan, og bildet av ham i solglinsende, brun overkropp med RayBan pilotbriller vil alltid sitte som etset fast på netthinnen min. Da var han rolig og vakker og alltid generøst inkluderende. Alle fikk bli med. Og i de bra årene vi hadde hvor han var min næreste kjære satt jeg ved hans venstre side til rors og kjente den milde duften av hans forblåste hår og solvarme hud. Rett ved siden av hjertet hans.

Femten timer etter jeg fikk det triste budskapet våkner jeg gjennomsvett til erkjennelsen av at han nå er så kald, så kald og jeg kjenner meg ulykkelig som ikke noen gang skal varme ham igjen. Ikke legge hodet mitt på hans skulder en litt frossen sommerkveld på Hovedøya. Ikke snerre irritert at jeg HOLDER PÅ å ta inn fendere, når han ber meg ta inn fendere.
'Ser du ikke det, din halvblinde flaggermus..??' Og så høre den slepne latteren hans idet han innser hvor fjollete han er. Det skjeve smilet og hjørnetannen som hadde vært i et basketak for mye og manglet en bit som ingen tannlege nå skal reparere.

Døden stryker selv den største regning ut, har min pappa lært meg. Når to mennesker som elsker hverandre likevel bestemmer seg for å ikke gifte seg, på tross av at de har båret ringer med hverandres navn i, så har det vært noe vondt og mørkt mellom dem. Men fra nå skal jeg bare bære med meg det vakre, fine og verdifulle han ga meg, og la det vonde synke til bunns i vintervannet mens jeg ser indianerånden hans vel opp til skyene.

Jeg skal huske hvordan han 'fant sykler' og på tross av mitt sinne og strenge formaninger stadig hadde en ny modell.
Jeg skal huske eggeburgeren hans: verdens beste lørdagsfrokost med ost, bacon og grovbrød.
Jeg skal huske at søppelet alltid "gikk ut av seg selv" når vi bodde sammen.
Jeg skal huske at hele badet var klissvått hver gang han hadde dusjet fordi han åpnet og lukket dusjkabinettet for å nå tannkrem, tannbørste og for å mase om ett eller annet.
Jeg skal huske det våsete uttrykket hans: 'No'n par øl...' som nesten alltid både betydde og ble alt for mange øl.
Jeg skal huske grønnsakssuppen min som han elsket og tok med på termos på jobben som matpakke.
Jeg skal huske hans naive og fjollete løgner som han brukte når han ville pynte litt på sannheten.
Jeg skal huske hvor stolt han var av å jobbe på Operaen.
Jeg skal huske at det tok ham ukesvis å klare å lære navnet mitt; mitt og forsåvidt alle andres også, og at han stadig bommet...!
Jeg skal huske hvordan han fornøyd smattet på vinglasset når vi delte en flaske god Amarone-vin.
Jeg skal huske at han var så dyslektisk at han skrev "god morgnen" istedenfor "God morgen" og at jeg alltid lo av det.
Jeg skal huske hvor sorgløst han alltid sa: 'Legg det bak deg og gå videre!'
Jeg skal huske hvordan jeg én gang var lykkeligst i verden fordi jeg var hans og han var min.
Og jeg skal alltid, alltid huske at hans siste ord til meg i denne verden var: 'Jeg kommer for alltid til å elske deg.'

Elskede venn:

Hvil i fred og vit at jeg alltid, alltid vil bære deg og minnet av deg dypest inne i mitt skjøre, sammenlappete hjerte.

Din for alltid, Kristine.